Grimsrud Øvre er en fjellgård i øvre del av Tessungdalen i Tinn. Plasseringen av dagens tun er fra 1800-tallet: våningshuset fra rundt 1850, fjøs, kjeller og låve fra 1875, stabburet fra 1880, et eldhus og smia fra 1920.
Øydegard og to små plasser
Et sagn som fortelles i bygda, handler om svartedauden. En mann fra Grimsrud var i følge med en fremmed, reisende mann. På gårdene de passerte, døde folk etter tegn og besvergelser fra den fremmede. Da mannen fra Grimsrud kom hjem til sin egen gård, døde alle. Etter pesten i 1349 ble mange gårder i Tinn lagt øde, og det er derfra ordet ødegård kommer.
I 1638 ble Grimsrud nevnt som øydegard, og Tore Grimsrud var «forarmet». Alt i 1650 var det «2 smaa Pladser» der, med fødsle for 3 storfe og 5 småfe. Fra 1661 kan de to gardpartene følges hver for seg: Øvre eller Store Grimsrud, og Nedre.
Gjeld, auksjon og odel
I 1723 sto Gjermund Olsson fra Numedal som eier, og til begge Grimsrudplassene hørte to slåttestøler. I 1725 kjøpte Sigurd Toresson gården. I 1730 var det fødsle for 5 storfe og 5 småfe, og det het: «Ingen Tømmerskog. Med Nød vi faar saa meget at vi kan holde vaare Huser vedlige».
Slekta til Sigurd Toresson ble på gården resten av hundreåret. For å løse ut de andre arvingene lånte sønnesønnen, som også het Sigurd Toresson, mye penger, og långiverne drev gården til auksjon i 1801. I de samme årene lå det en husmannsplass under gården. Festesedler på plassen er datert 1802 og 1805.
I 1804 kjøpte Johannes Kjetilsson Rue fra Gransherad gården. I 1809 solgte han fisket i «2de kjønne Torsnøb kaldet» under «min Gaard Grimsrud Matr No 72» til Hans Andersen Langerud av Numedal. Brødrene Jon og Halvor Toresson krevde odelsutløsning, og i 1812 kjøpte Jon Toresson gården for 1410 riksdaler.
Fredløsen
Jon Toresson var mannen som «låg fredlaus i fjellet, fordi dei militære var etter han». Han hadde «freista å gjera det av med ein urimeleg kaptein på moen».
Rjukan Arbeiderblad fortalte historien i 1940 slik den levde i bygda. Soldatene på Gimlemoen ved Kristiansand ville ta kaptein Kloumann med bajonett, men kameratene trakk seg, og John Thoreson Grimsrud løp av sted. Han holdt til på «en seter som tilhørte Grimsrud», på Stordal, og «levde av å skyte rein og annet vilt og av fisk». Senere kom han tilbake og «busatte seg på Grimsrud hvor han budde til han døde». Han døde i 1836.
Et nytt tun
Rundt 1850 ble våningshuset flyttet et par hundre meter, dit tunet står i dag. Sønnen Tore Jonsson døde i 1855, og enka, Margit Gjermundsdatter, styrte gården videre.
I 1864 ble fellesskapet i skog, havnegang og seter mellom Grimsrud øvre og nabogårdene skiftet ut. Innmarka var da alt «forud udbyttet». Grensen for Grimsrud øvre sin del følger veien som ble kalt «den gamle Nordmandsslæbe», og Margit fikk skog i Mjæltelien og Ovaldsgaardslien.
Gården var «godt driven» i disse årene. I 1865 var det fødsle for 1 hest, 9 storfe og 17 småfe. Låven fra 1875 står på fjøsmuren, der både gjødsellager og husdyrrom er i stein. Tømmeret i låven er gjenbrukt. Laftespor og verktøyspor viser at det har vært brukt i en annen konstruksjon før.
I 1872 solgte Margit gården til sønnen Jon Toresson. Han solgte Stordalsbeitet i 1879, og i 1885 ble det konkurs. Margit kjøpte gården tilbake, og Jon ble boende.
Smedslekta
Rundt 1900 solgte Jon gården til Knut Ø. Berg. Knut var «kjend som ein dykteg ljåsmed i Tinn-bygdene og langt utanfor», og smia på tunet kom i 1920. Mer om smia og smedtradisjonen står på siden om smia.
Gro og Hellek
Gro og Hellek Grimsrud overtok gården tidlig på 1930-tallet. «Det var ikkje husdyr eller reidskap på garden», skrev Varden i 1974. Hellek hadde gått i smedlære hos faren, Knut, og smidde ljå i over 30 år, opptil 1500 stuttljå i vinterhalvåret.
Uten vei
Gården ble drevet uten vei i nesten hele driftstida. I begynnelsen bar Hellek alt høyet på ryggen opp til løa, og «det kunne verte opp til 300 høybører i slåtonna». Han prøvde hest i ett år, men bakkene var for bratte. I 1942 kom vinsjen: «No var det slutt med det verste slitet» (Varden 1976).
Sommeren 1976 tok husdyrdrifta slutt. «Eg kjem aldri til å gløyme dagen dyra vart teke frå gards», sa Gro til Varden. Fra 1984 sto tunet urørt.
Tunet i dag
Fotografier fra før våningshuset fikk andre etasje i 1938, og flyfotoene fra 1961 og 1973, viser at bygningsmassen var den samme som i dag gjennom hele 1900-tallet. Det betyr at det øvre tunet på Grimsrud er et representativt og lesbart eksempel på et tun fra fjellandbruket på 1800-tallet, som er bebodd i dag, med svært små endringer fra slik det framsto da bygningene ble oppført, og gjennom hele 1900-tallet. Det er det jeg tar vare på: bygningene, beitet og smia, slik de hørte sammen da gården var i drift.
