Det sku bo folk i husan

På Røros ble et lokalt bosatt ektepar nylig nektet konsesjon på setereiendommen Stikkilldalsvollen. Ifølge medieomtalen ville de sette i stand de forfalne bygningene og ta opp igjen skjøtselen av innmark som ikke har vært slått på mange år. Landbruksforvaltningen ville heller ha eiendommen som tilleggsjord til et aktivt bruk. Statsforvalteren har stadfestet avslaget.

Saken reiser spørsmål som angår langt flere kommuner enn Røros. Hvordan skal konsesjonslovens virkemidler brukes når samfunnet skal avveie aktive landbruksinteresser mot kulturmiljø, bosetting og nye eiere som ønsker å investere i historiske gårds- og setermiljøer?

I tilleggsjord-regnestykket teller bygningene lite.

Jeg kan ikke gå god for noen parts gjennomføringsevne. En seter har ikke vært fast bolig og saken handler ikke om helårs bosetting. Men jeg tar vedtaket på ordet. Avslaget er, slik saken er omtalt, begrunnet i formålet med ervervet, ikke i tvil om at kjøperne kunne restaurere. Hadde forvaltningen ment det siste, måtte den sagt det.

Slik avgjørelsen fremstår, veier ønsket om en aktiv landbruker tyngre enn planer for vedlikehold, skjøtsel og bruk hos konsesjonssøkeren.

Er det virkelig dette forvaltningen mener, at en eiendom med et kulturhistorisk bygningsmiljø bør bli tilleggsjord, framfor å få en eier som både sikrer landbruket og har uttalte planer om å redde bygningene?

Da er jeg, som bygningsverner og kulturverner, både uenig og bekymret.

Konsesjonsloven krever i § 9 en «driftsmessig god løsning». Ikke den best tenkelige, så sant kjøperen som søker vil og kan oppfylle kriteriene for konsesjon.

Når en løsning allerede er god, er meningen loven skal gi grunnlag for å sette den til side for en tenkt forbedring? Hvor langt skal konsesjonsgiver gå i å intervenere, når flere løsninger kan oppfylle lovens formål, men man har en konkret søknad på bordet?

Etter § 9 skal det legges særlig vekt på bosetting, en driftsmessig god løsning, om erververen er skikket og om ervervet ivaretar helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet. Loven rangerer ikke landbruk alene over alle andre hensyn. Jeg ber ikke om å legge noe nytt til loven, bare om å bruke hele den som finnes.

Der jord og skog er forsvarlig ivaretatt, må også kulturmiljøet tillegges reell vekt. Norsk seterkultur er immateriell kulturarv og Røros er fra før en verdensarvkommune. Når en dokumentert plan for restaurering settes til side til fordel for en annen eiermodell, er det rimelig å spørre hvordan kultur- og bygningsmiljø sikres gjennom denne måten å drive konsesjonsbehandling.

Jeg vet hva det innebærer å eie et historisk kulturmiljø. Jeg har flyttet til en fjellbygd i Telemark for å ta vare på en fjellgård fra 1800-tallet som hadde stått ubebodd i førti år.

Min konsesjonssak bød ikke på konflikt. Prisen var nøktern og saken ble vurdert av en kommune som så verdien av en eier som ville restaurere bygninger og tunmiljø, samtidig som driveplikten og lokalt beite ble ivaretatt. Kommunen engasjerte seg derfor ikke for å finne andre kjøpere. Samme lov, ulik forståelse.

Jorda mi beites uansett. Men hvem ville brukt flere hundre tusen kroner på å restaurere en natursteinspipe fra 1850 i et hus som man ikke har engasjement og planer for? Dette er forskjellen tilleggsjord-modellen ikke ser. Den sikrer at graset holdes nede, men kan samtidig stenge ute mennesker som faktisk vil eie, bruke og restaurere bygningsmiljøet.

Jeg heier på aktive bønder. Mange steder er sikkert tilleggsjord den rette løsningen. Men ikke alle aktive bønder er bygningsvernere. Dette er absolutt ikke en livsstil for alle. Antikvarisk restaurering krever eiere som er villige til å bruke år av livet og det meste man har av penger på å ta vare på et kulturmiljø. Hus forfaller når de ikke brukes. Et intakt tun kan trekke folk til en bygd. Et bygningsmiljø som forfaller eller mister sin funksjon, kan gå tapt for alltid.

Boplikt, driveplikt og konsesjon er de skarpeste virkemidlene vi har for å motvirke fraflytting. Nettopp derfor må de brukes med balanse. Loven skal sikre de eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet, og inkludere bosetting, bruk og ivaretakelse av kulturmiljø i balansen.

Min gård er én av tusenvis av kulturhistoriske landbrukseiendommer hvor de største verdiene ligger i kulturmiljøet og bygningsmiljøet. Norge trenger fortsatt aktive bønder. Men vi trenger også mennesker som vil restaurere, bo og investere i gamle tun og setermiljøer. Så lenge de kan oppfylle konsesjonslovens krav og ivareta ressursene på eiendommen, bør også denne rekrutteringen være en del av landbrukspolitikken.

I valget mellom to landbruksmessig gode løsninger bør ikke forvaltningen sette til side det som også sikrer at folk får hus – og at hus får folk.